“Sagnet om Reiår og fossen som bærer hans navn”

Det sies at fossen alltid har hvisket navnet hans.
Reiår.

For mange hundre år siden levde det en ung mann ved navn Reiår i Setesdal. Han var kjent for sitt mot – og kanskje enda mer for sitt behov for å vise det. Sterk som en bjørn, rask som elva, og med et smil som kunne få selv den mest alvorlige budeia til å trekke på smilebåndet.

En sommerdag ble det holdt fest i bygda. Folk samlet seg, feleslåtten lød mellom fjellene, og latteren steg mot kveldshimmelen. Midt i gleden sto Reiår, og som så ofte før, kom snakket om hvem som egentlig var den modigste i dalen.
“Det er sagt at ingen mann tør å ri over fossen,” sa en av karene. “Den som klarer det, skal få kalles den tapreste av alle.”

Reiår, som aldri vegret seg for en utfordring, lo høyt. “Eg skal vise dykk,” svarte han, og sprang etter hesten sin.

Folket fulgte etter, noen ropte at han måtte tenke seg om – men Reiår hørte ingenting. Fossen bruste som et levende vesen. Skummet sto hvitt mot klippene. Vannet kastet seg ned i dypet som en sølvorm av styrke og raseri.

Han satte hælen i hestens side.
Et sprang.
Ett eneste øyeblikk mellom liv og død.

De nådde nesten over.
Men hoven glapp på det glatte fjellet, og både Reiår og hesten forsvant ned i fossens frådende gap.

Siden den dagen har fossen fått navnet Reiårsfossen, og sies å bære hans ånd. Når vannet står høyt og vinden blåser gjennom dalen, kan man fortsatt høre et ekko – som et rop, eller et latterbrus – mellom fjellveggene.

Noen sier det er vinden.
Andre vet bedre.

“Når jeg står ved kanten av Reiårsfossen i dag, kjenner jeg både frykt og ærefrykt. Naturen her er like vill og vakker som historien selv – og man forstår hvorfor folk i Setesdal har båret disse fortellingene videre gjennom generasjoner.”

Monica R.